Programtekst – sonater av G.F. Händel

Georg Friedrich Händel (1685 – 1759)

Georg Friedrich Händel komponerte innenfor så og si alle barokkens former i tilegg til å være fiolinist, en habil sanger og en formidabel organist og cembalist. Han var berømt over det meste av Europa og ble omtalt med stor respekt av andre komponister og skribenter.

Händel vokste opp i Halle i Tyskland. Hans velmenende far, som var en anerkjent barbér og dristig kirurg, prøvde å hindre hans musikalske talent. Lenge øvde derfor den unge Georg Friedrich på et klavikord i smug! Da han var 16 år gammel møtte han den fire år eldre Georg Philipp Telemann (1681 – 1767). De opprettet et livslangt vennskap som blant annet innebar utveksling av tematisk materiale, arier o.l. Tyskerne anså dem for å være de fremste representanter for den tyske blandede stil, selv om Händel egentlig komponerte innenfor en renere italiensk tradisjon.

Händel fikk sin første stilling som organist i Halle allerede i 1702, men reiste året etter til Hamburg der han begynte som fiolinist og senere continuocembalist i operaorkesteret. Händel skrev et par tyske operaer mens han var i Hamburg, men i 1706 drog han til Italia, muligens med støtte fra prins Ferdinando de’ Medici. Han ble i Italia frem til 1709 og traff de fleste betydelige musikere i Roma, Firenze, Napoli og Venezia; Alessandro og Domenico Scarlatti, Caldara, Lotti, Vivaldi og Albinoni. Corelli, som fikk stor betydning for utviklingen av den italienske sonate- og concerto grossoformen møtte han i Roma i 1708. Corelli ledet der orkesteret i Händels oratorium La Resurrezione.

I Italia lærte Händel den italienske stil å kjenne, og han lærte seg å skrive for sangere. Händels første italienske opera Rodrigo, ble til som et resultat av dette i 1707.

Han lærte også et grep som siden ble nyttig: I Roma var det nemlig forbud på denne tiden mot operafremføringer og det førte til en rekke operalignende forestillinger (med sceneteppe, dekorasjoner og enn viss regi) forkledd som oratorium. Da opera gikk av moten til fordel for oratorier i London senere i hans liv, var det derfor en enkel sak for ham å følge tidens krav.

Fra Italia reiste han til Hannover i 1709 der han ble ansatt som hoffkapellmester. Allerede i 1710 reiste han til London og ble der i åtte måneder. Han reiste tilbake til Hannover, men fikk permisjon i 1712 for igjen å kunne dra til London. Denne gangen brøt han sin avtale med Hannoverfyrsten og kom ikke tilbake. Desto vanskeligere ble det for Händel da den samme fyrste i 1714 ble Georg I av England!

Med unntak av kortere reiser til kontinentet ble Händel i England resten av sitt liv. I 1720-årene ble The King’s Theatre, i stor grad takket være Händel, Europas ledende scene for italiensk opera, med de beste sangere og instrumentalister.

Våren 1732 ble hans oratorium Esther (fra 1720) piratfremført med stor økonomisk vinning for arrangøren. Det førte til at Händel, på oppfordring fra sin elev prinsesse Anne selv begynte å fremføre dette verket ved Kings Theatre. Dette dannet starten på en ny retning i Händels virke; som oratoriumkomponist. Han tok opp sin lærdom fra Italia og fremførte engelske oratorier i teateret med kostymer, entreer og dekorasjoner, men uten dramatisk regi. I pausen spilte han orgelkonserter og concerti grossi.

I 1741 drog han til Dublin hvor han med stor suksess fremførte Messias for første gang. Operaproduksjonen opphørte. Stemningen i London ble etterhvert mer moralistisk slik at også oratoriumfremføringene i teateret fikk motbør.

Georg Friedrich Händel var en av de betydeligste kosmopolitter i musikklivet på 1700-tallet. Han var bereist, skolert og inspirert av alle de viktige stilistiske retninger i sin samtid. I en del verk er han også stilistisk progressiv, uten at det blir noen hovedsak for ham.

I Händels kammer- og orkestermusikk finner man svært mange omarbeidelser og arrangementer av satser og partier fra hans operaer. Likevel fremstår disse verkene som særpregede med en kvalitet som tåler sammenligning med tilsvarende verker av Telemann, Corelli og Bach.

Sonatene for blokkfløyte og basso continuo ble sannsynligvis komponert på midten av 1720-tallet. De er komponert med stor omhu, og det er antatt at de ble brukt av Händel i hans komposisjonsundervisning. Spesielt bemerkelsesverdig er det at disse sonatene har en usedvanlig selvstendig generalbass, som ofte overskrider grensen mellom akkompagnement og klaverobligat.

Frode Thorsen © 2009