Vi har en sterk tradisjon for å tolke musikk av Bach, Händel, Telemann og Couperin i rammene av en klassisk utøverstil som i all hovedsak er blitt dannet i konsertsalene. Musikken er komponert for lytting og kulturen vi har bygget i vår konserttradisjon er å gi et optimalt rom for konsentrert lytting. Men er alle dansesatsene i barokkomposisjonene utelukkende skapt for slik konsentrert lytting? Ikke alle dansesatser i 1700-talls-repertoaret er stilistiske foredlede danseformer, de er like gjerne former for prosesjonsdanser eller mer rustikke “landsens” dansetyper som Bouree, Gavotte, Gigue for å nevne noen.

 

Aria 248, utdrag fra Jørgen Mestmachers Notebok.
Faksimile fra Griegakademiets biblioteks nettsider

I materialet vi finner i “Jørgen Mestmachers Notebok”, et musikkmanuskript fra bergensk 1700-tall, er det en blanding av 261 stiliserte danser, ganske enkle og tilforlatelige melodier i tillegg til mer komponert musikk som ikke er i danseform. De er samlet i nummerert rekkefølge og med ett unntak ikke satt opp i noen organisert serie som for eksempel suite. Notesamlingen kan være tenkt som en samling lærestykker for klaver eller andre instrument eller den kan ha tjent som notebok for større og mindre ensembler ved sammenkomster med dans. For utøvere blir møtet med en slik notesamling utfordrende. Hvordan kan vi tenke oss den beste framføringen av repertoaret i “Jørgen Mestmachers Notebok”? I tillegg til spørsmål om instrumentering blir spørsmålet om stil stadig mer påtrengende. Musikken har de klare tegnene på “typisk” barokkmusikk, samtidig har melodiene mindre distanse til selve dansen. Der Johann Seb. Bach holder en form for avstand til det burleske og kroppslige, selv når han skriver Burlesker og bondedanser, napper melodiene i Jørgens notebok oss i dansefoten og vi glemmer at vi spiller fra erverdige flere hundre år gamle manuskript.

Det er selvsagt mulig at det er vissheten om musikalsk kanon som styrer disse inntrykkene. Ville vi ha hørt musikken annerledes om vi ikke visste at den var laget av for eksempel Bach eller om den var funnet i en samling som i musikkvitenskapelig forstand betegnes som et provinsielt manuskript? Spørsmål om stil lar seg best utforske gjennom utøving. En hver tradisjonsdiskurs har en tendens til å tette skottene mellom de ulike meningsrommene mens en utprøving av musikken gjennom framføring gir en direkte kontakt med materialet, både for lytter og utøver. Derfor har Bergen Barokk og Currentes ved Frode Thorsen, Jostein Gundersen og Hans Knut Sveen gått sammen om et knippe stykker fra “Jørgen Mestmachers Notebok” og annen, komponert musikk for å balansere på linjen mellom tradisjonsstil og stiltradisjon. Programmet er en blanding av det norske og den mest eksotiske motsetningen, 1600-talls canzonaer fra Napoli og Roma. Et av de italienske stykkene er en bearbeidelse av et cembalostykke, B Storaces store Ciaccona. I tillegg til stilistisk problematikk får vi her et idiomatisk spørsmål; hva skjer med melodiske linjer når de “flyttes” fra et klimpreinstrument til fløyter som nettopp understrker og framhever melodiens styrker og kanskje svakheter?

Gammeldans var neppe gammel nok på 1700-tallet, men det er ingen tvil om at dans stod sentralt som musikalsk fundament. Derfor blir det denne gangen naturlig å trekke ut av konsertsalen og heller presentere musikken i omgivelser der man kan roe ned og kanskje ta seg et glass under lyttingen. Publikum inviteres på kafe, nemlig Knøderen i Nygårdsgaten. Mer velegnet sted for bergensmusikk kan neppe tenkes.

Kafé Knøderen,
Lyder Sagensgt 22 (hjørnet Lyder Sagensgt./Nygårdsgt)
Onsdag 12. mai kl 19.00
Arr. Foreningen Antikk Musikk