Konsert “Suite Life”

Bergen Barokk fremfører Suite life (CD utgitt på LAWO) i konsertversjon 26.8. kl. 18.00 på Chagall. I den anledning markerer vi også at Frode Thorsen, som var med på opprettelsen av Bergen Barokk i 1994, fyller 60 år. I billettprisen inngår et glass velkomstdrikk (fra 17.00) og tapas etter konserten.

Suite life

«Bergen Barokk gir oss en guidet tur i Versailles.» (Peter Larsen om Lawo-CD Suite life, BT 15.4.16)

Suite I G-dur/g-moll
Suite II a-moll/A-dur
Suite III D-dur/d-moll
Suite IV e-moll/E-dur
Chaconne (R. de Visée)
Petitte Passacille (Marais)

Fra Bergen Barokk:
Frode Thorsen, blokkfløyter
Stefan Lindvall, barokkfiolin
Siri Hilmen, barokkcello
Markku Luolajan-Mikkola, viola da gamba
Thor-Harald Johnsen, theorbe og barokkgitar
Hans Knut Sveen, cembalo

«Du hører det musikalske fundamentet, de enkle formene, ekkoene av de landlige dansene, men også – først og fremst – et utrolig raffinert musikalsk uttrykk. Dette er høyt stilisert kunstmusikk, full av finurlige vendinger og sirlig ornamentikk.» (Peter Larsen om Lawo CD Suite life, BT 15.4.16)

Den europeiske hoffkulturens idealer ble formulert i Il libro del cortegiano (Boken om hoffmannen – The Book of the Courtier, 1528) av Baldasarre Castiglione. Lærd, dog elegant konversasjon, musikk, malekunst, fekting og dans – kunstner utført med Sprezzatura (nonchalance) – var aristokratens sanne kjennetegn. Ved det franske hoffet fikk danseball, der hele aristokratiet deltok i kostbare kostymer og masker med referanser til klassisk-mytiske figurer, en særstilling. Dansene ble gradvis mer koreografert og ballene fikk karakter av forestillinger, med avgrenset sceneområde og tydeligere skille mellom aktører og publikum. Det førte fram til gjennomarbeidede forestillinger med profesjonelle dansere som aktører (Ballets de cour). Solkongen, som i sine yngre dager selv var en fremragende danser, ble det suverene midtpunkt fra midten av 1600-tallet. Dansen fikk også, fra omkring 1700, en sentral plass – likestilt med sangen – i sjangeren opéra-ballet.

Ca. 15 danser var i bruk ved hoffet og mange av dem kan spores tilbake til 1500-tallet. De fleste hadde en “barbarisk” og/eller utenlandsk opprinnelse. Musikken ble kultivert og utsmykket med sirlig ornamentikk slik at den kunne fremføres som forfinet folklore ved hoffet. Også enkelte folkelige danseinstrumenter, som dreielire, musette (fransk sekkepipe) og galoubet (enhåndsfløyte som ble spilt sammen med tromme av én og samme utøver), ble modifisert og inkludert i hoffets instrumentarium. Dansenes karakteristiske standardfigurer bredte om seg; hele det franske repertoaret fra denne tiden, både instrumental- og vokalmusikk (kirkemusikk inkludert), er gjennomsyret av dansemusikkens rytmemønstre.

Solkongens ledende musikere komponerte tjenestevillig innenfor strenge stilkonvensjoner, men likevel med personlig touch. Marais, Couperin, Visée, de la Barre og medlemmer av Hotteterre- og Philidorfamiliene var blant de beste og mest profilerte musikerne i kongens eldre dager.

Suitene i dette programmet er i hovedsak hentet fra de mange flotte noteutgivelsene i Paris på begynnelsen av 1700-tallet. Publikasjonene, som ble gitt ut avec Privilége du Roy – med kongelig privilegium, speiler ball, konserter, opera- og ballettforestillinger ved hoffet og ble godt mottatt i et borgerskap fylt av beundring for det luksuriøse og opphøyde hoffliv. Den franske stilen i tradisjonen etter kongens yndling, danseren, koreografen og komponisten Jean Babtiste Lully (1632–1687), er dominerende, selv om impulser fra italienske sonater etter hvert kan merkes. Italiensk musikk fikk en viss oppmerksomhet i Paris i midten av 1690-tallet. Og etter at Corellis op. V (utgitt 1700 i Roma) ble utgitt i Paris i 1701 utviklet det seg en heftig strid. Men det er en annen historie.

Samlingene vi spiller fra har ulik strukturering. Hos for eksempel Marais og Couperin fremstår stykkene ofte som usorterte. De kan derfor spilles enkeltvis, eller fritt settes sammen i kontrastfylte kombinasjoner. Hotteterre og Philidor derimot, gjennomkomponerte suitene i større grad; de var tydeligvis ikke helt upåvirket av sonatesjangeren. Flere stykker bærer karakteriserende titler, som for eksempel La plaintif (klagende) og Le Moulin De Javelle (Le Moulin = vindmøllen).

Vi har organsiert musikken her i fire suiter, etterfulgt av chaconne og en passacaille. Vi har ikke, slik som moderne konvensjon tilsier, holdt oss strengt til én komponist om gangen, men latt solkongens musikere – de fleste kjente jo hverandre godt – gjøre hverandre noen høflighetsvisitter.

Alle komponistene representert i dette programmet var blant Frankrikes mest fremragende instrumentalister. Marin Marais, som hadde fått undervisning av Sainte-Colombe og Lully, spilte, i følge samtidige omtaler, både virtuost, pompøst og følsomt, men aldri med overdrivelser. Marais ble berømt over hele Europa, spesielt for sine gambestykker, men også som operakomponist. François Couperin ble også berømt og et forbilde for flere. Bach var blant dem som studerte hans cembaloverker. Couperin underviste ved hoffet og hans lærebok i cembalo, L’art de toucher le clavecin (1716/1717), er en viktig kilde til datidens oppføringspraksis. Couperin var i flere verker opptatt av å finne et balansepunkt mellom fransk og italiensk stil. Jacques-Martin Hotteterre le Romain hørte til en betydningsfull musikerslekt. Han tok tilnavnet “le Romain”, fordi han hadde studert i Roma på slutten av1600-tallet. Hotteterre-slekten var nyskapende blåseinstrument-makere og det fikk betydning for både obo, fagott, blokkfløyte, traversfløyte og sekkepipe. Han utgav også to viktige lærerverk: Principes del la Flute traversiere, de la flute a bec, et du Haubois (1707) og L’Art de Preluder (1719). Begge bøkene fikk stor utbredelse og de hører til blant de viktigste kildene for vår kunnskap om fransk oppføringspraksis i Solkongens regjeringstid. Den noe yngre Nicolas Chédeville hadde tette forbindelser til Hotteterrefamilien. Han var oboist og en fremragende musettespiller. Chédeville har i ettertiden pådratt seg et tvilsomt rykte fordi han gav ut samlingen Il pastor Fido i 1737 i Vivaldis navn. Også Anne Danican Philidor hørte til en stor og velkjent musikerfamilie. Michel De la Barre var, sammen med Jacques-Martin Hotteterre, blant de første som spesialiserte seg på traversfløyte. Robert de Visée (ca. 1660 – 1732), muligens portugiser av fødsel, ble hoffgitarist omkring 1680. Siden fikk han også oppgaver som sanger og gambist.

Suitene er satt sammen av “piecés” fra følgende samlinger:
ANNE DANICAN PHILIDOR (1681–1728):
I.er livre de pièces, 1712
II.e livre de pièces, 1712
MARIN MARAIS (1656–1728):
Pièces de viole, troisième livre, 1711
NICOLAS CHÉDEVILLE (1705–1782):
Il pastor fido, 1737
FRANCOIS COUPERIN (1668–1733):
Troisième livre de pieces de clavesin, 1722
ROBERT DE VISÉE (CA.1660–1732):
Manuscrit vaudry de saizenay, 1699
MICHEL DE LA BARRE (CA.1675–1745):
Troisième livre de pièces, 1707 (?)
JACQUES-MARTIN HOTTETERRE LE ROMAIN (1674–1763):
Premiere livre de pieces, 1708 & méthode pour la musette, 1738

This entry was posted in Arrangement. Bookmark the permalink.